Laura Mulvey og det mannlige blikket
Før du leser vil jeg komme med liiiitt kontekst og en slags disclaimer om at du har kommet til et nørdete hjørne her nå altså:
Teksten som kommer her er fra en eksamensoppgave i medie -og kulturteori fra 2023. Jeg skulle gjøre rede for begrepet om male gaze, eller det mannlige blikket, slik Laura Mulvey la det frem i Visual Pleasure and Narrative Cinema, komme med eksempler fra nyere film og så til slutt diskutere begrepets relevans i dag - eller noe sånt noe, to that effect. Jeg endte med å bli fornøyd med karakteren jeg fikk da.
Med andre ord; her blir det akademisk og nørdete.
Det mannlige blikket
I denne oppgaven ønsker jeg å gjøre rede for hva Laura Mulvey legger i begrepet Male gaze, eller, Det mannlige blikket. For å redegjøre for dette vil jeg også gjøre rede for enkelte begreper og teorier innenfor psykoanalysen, som Mulvey benytter for å komme frem til sin teori. Deretter vil jeg se nærmere på eksempler fra nyere film som kan sies å inneholde dette blikket, for så å til slutt drøfte hvorvidt et slikt begrep om et mannlig, eller ellers kjønnet blikk, er relevant å ta i bruk i dagens samfunn og filmteori.
Kontekst
Laura Mulvey er en feminist, filmteoretiker og filmskaper som kanskje er spesielt kjent for hennes essay Visual pleasure and narrative cinema som kan sees på som en av de viktige grunntekstene som la grunnlaget for feministisk filmteori. Det er her hun legger frem konseptet om Det mannlige blikket. (Another Gaze Journal. 2017)
Foto opphavsrett: Institute of Contemporary Arts
I et intervju In Conversation With Laura Mulvey (Interview) (Another Gaze Journal. 2017) forteller hun om sin egen personlige opplevelse av å raskt ha endret måten hun ser film på. Her snakker hun om en endring fra en absorbert eller mannlig måte å se på, som en slags «male spectator», til det hun beskriver som en mer distansert og kritisk måte å se på, som en «woman spectator». (Another Gaze Journal. 2017) Dette opplever hun etter å ha kommet inn i kvinnebevegelsen, og dermed fikk hun et annet syn på ting. Det ble merkbart for eksempel ved at hun kunne se filmer hun hadde elsket og vært svært opptatt av på nytt med ny informasjon og innflytelse fra kvinnebevegelsen, og plutselig så hun filmen i et helt forandret lys hvor hun istedenfor å bli betatt eller absorbert inn i historien heller ble irritert. Gjennom sin deltakelse The Feminist Studies Group oppdaget hun verkene til Sigmund Freud, noe hun beskriver som en viktig og nødvendig innflytelse som på et vis gav dem et nytt vokabular for å kommunisere og diskutere rundt kvinnesakene de var opptatt av. (Another Gaze Journal. 2017)
Visual pleasure and narrative cinema
Mulveys mål med analysen hun gir, er å benytte psykoanalyse som et slags politisk våpen for å belyse det hun mener er patriarkalske strukturer som preger film, filmindustrien og samfunnet for øvrig.(Mulvey 1999) Hun mener at mangelen på likestilling mellom kvinner og menn er en tydelig og kontrollerende tilstedeværelse innen film. Dette gjør at filmer produseres med det mannlige publikum i fokus. Det mannlige publikummet prioriteres som hovedmålgruppe, noe som dypest sett kommer fra en patriarkalsk ideologi og tankemåte hvor mannen sees på som viktigst, og andre grupper (her: kvinnen) må rette seg deretter.
«In a world ordered by sexual imbalance, pleasure in looking has been split between active/male and passive/female.» (Mulvey 1999, s. 837)
Kvinnen, den kvinnelige karakteren i filmen, fungerer som en passiv rolle som fungerer som bærer av mening, altså ikke en som skaper mening i historien. Den aktive parten som skaper meningen, er mannen. Altså; mannen er aktiv part, kvinnen er passiv – mannen observerer (aktivt) og kvinnen blir oberservert (passivt). Kvinnen blir ikke plassert i en rolle hvor de aktivt tar del i og påvirker historien, men heller som et objekt som observeres.
Film og kino-opplevelsen, for henne, består av to komponenter: Det som skjer på skjermen, i filmen som vises, og det som nødvendigvis må til for å vise en film; publikummet som ser på filmen. Hun mener måten kvinnen fremstilles i film kan deles inn i to deler, hvor den første handler om at kvinnen blir fremstilt som et objekt for mannlig begjær, og den andre handler om kvinnen som betegner for mannens frykt for kastrering. Dette kommer vi tilbake til senere. Gjennom dette trekker hun inn psykoanalyse som har med det å se på noe eller noen å gjøre og det å se som et uttrykk for begjær eller nytelse og samtidig dominans, eierskap eller kontroll, i tillegg til en form for narsissme. (Mulvey 1999) Dette vil jeg se nærmere på videre.
Freud, Lacan og psykoanalyse
Hun trekker fra både Sigmund Freud og Jacques Lacans teorier innen psykoanalyse. Her vil jeg gjøre rede for disse, fordi det legger selve grunnlaget for å forstå Mulveys teori og begrep om Det mannlige blikket.
I kapittelet om psykoanalyse i boken Cultural theory and popular culture; an introduction nevnes det at det er minimum to forskjellige metoder en kan benytte Freuds psykoanalyse for å belyse og analysere en tekst (Storey 2018, s. 101) En av metodene sentrerer seg rundt forfatteren, hvor man behandler og tyder tekstens innhold som om den var forfatterens drøm. Med den andre metoden har man leseren i fokus, og ser på hvordan teksten, for leseren, kan skape et rom for å leve ut sine innerste fantasier og begjær. (Storey 2018, s. 102) Selv om dette i utgangspunktet er nevnt med tanke på tekst, bør de samme metodene kunne benyttes til flere andre formater og medier, for eksempel film. Vi kan se på det som at Laura Mulvey bruker den siste metoden i sin analyse.
Skopofili
Skopofili er en av tingene Mulvey trekker frem. Hun mener kino-opplevelsen (og film) gir rom for flere former for behag eller nytelse, hvorav en av dem handler om at det finnes nytelse i det å se på noen. Her mener hun det handler om en nytelse som baserer seg på å objektivisere den en ser på og blikket blir et kontrollerende blikk gjennom dette. I tillegg mener hun det er noe seksuelt i denne nytelsen i å se. Dermed handler dette blikket man ser med om å, gjennom synet og det kontrollerende blikket, gjøre den man ser på om til et seksuelt objekt. (Mulvey 1999)
Mulvey sammenligner publikumsopplevelsen på kino med en kikker-situasjon.
“Freud isolated scopophilia as one of the component instincts of sexuality which exists as drives quite independently of the erogenic zones. At this point he associated scopophilia with taking other people as objects, subjecting them to a controlling and curious gaze.”(Mulvey 1999, s. 835)
Ikke minst trekker hun frem måten filmen er presentert for publikum på, inne i kinosalen. Man går inn i en mørk sal og setter seg ned på nummererte seter, og får se filmen på en stor skjerm rett foran seg. Når lyset skrus av i salen oppstår det en så stor kontrast mellom skjermen og publikummet, at publikummeren kan få en slags følelse av å være der alene med kun det som skjer på skjermen.
«Although the film is really being shown, is there to be seen, conditions of screening and narrative conventions give the spectator an illusion of looking in on a private world.» (Mulvey 1999)
Hun sammenligner dette med en kikker-situasjon, hvor publikummeren får følelsen av å få et eksklusivt innblikk i en helt isolert og privat verden uten at den som blir sett på vil oppdage det.
Frykt for kastrering
Et annet konsept som trekkes frem fra Freuds psykoanalyse handler om en underbevisst frykt for kastrering hos menn. Meningen av kvinnen, i mannens øyne, ifølge denne tankegangen, er å være «den andre» og en seksuell «annen». .» (Mulvey 1999) Det hun mangler, som mannen har, altså hennes mangel på en penis kan underbevisst minne mannen om muligheten for kastrering. Det er ikke bare slik at kvinnen er på én måte og mannen på en annen, men i et patriarkalsk ideologisk tankesett så er kvinnen definert utfra mannen, ettersom mannen blir sett på som utgangspunktet. Denne frykten for kastrering, som Freud er opptatt av, kan gi en underliggende følelse av angst hos mannen. Når mannen frykter dette som kvinnen på et vis representerer, vil han også få et behov for å få mer oversikt og kontroll, slik man gjerne får bukt med frykt ved å få bedre kontroll på en situasjon man opplever som ubehagelig eller skremmende. Dette gir grunnlaget for å forstå skopofilien som en kontrollerende handling. (Mulvey 1999)
Mirror stage
Mulveys argumenter bygger på Lacans teori om the Mirror stage, det øyeblikket man som baby oppdager sitt eget speilbilde for første gang.
Et annet sentralt poeng hos Mulvey baserer seg på Jacques Lacans teori om Mirror stage. På samme måte som Freud er kjent for å se tilbake inn i de formative barndomsårene for å komme til bunns i hvordan mennesket henger sammen og fungerer i voksenlivet og i det underbevisste, ser Lacan tilbake til mennesket som baby. Han legger frem om det øyeblikket man som baby oppdager sitt eget speilbilde for første gang. (Storey 2018, s.107) Babyen ser seg selv, en refleksjon av seg selv, gjennom speilet og får vite at det er den selv den ser på. På samme tid som den gjenkjenner seg selv, vil den på samme tid gjenkjenne seg selv feil, eller «misrecognize» seg selv. (Storey 2018) Her oppstår det samtidig et nytt bilde av selvet; den ser også et idealistert bilde i speilet, som tilfredstiller ego. Dette tar vi med oss videre gjennom livet; recognition og misrecognition på samme tid; en refleksjon av oss selv, i tillegg til et ego behov for å se en ideal-variant av oss selv. (Storey 2018, s. 107, 109-110)
Laura Mulvey trekker dette inn som et andre aspekt av det mannlige blikket i filmen, som drives av en form for narsissisme. (Storey 2018, s. 110) I det mannen setter seg ned for å se på filmen, som til en grad kan sees som en refleksjon av hans verden, eller verdenen og samfunnet han lever i, vil han på et nivå også kikke inn i dette på en lignende måte som babyen som ser på speilbildet sitt. I det mannen ser den mannlige helten, idealmannen, vil han også gjenkjenne seg selv og et idealisert bilde av seg selv i den mannlige helten og hans bragder. På samme tid som han kikker på kvinnen som objekt, ser han på mannen som idealvarianten av seg selv. I tillegg er det enda et blikk som oppstår; den mannlige heltens like objektiviserende blikk på den kvinnelige karakteren. Dermed ser mannen ikke kun på kvinnen, men også på den idealiserte mannlige helten som ser på den objektiviserte kvinnen. På den måten er kvinnens funksjon som objekt som skal ses på både der for den mannlige karakterens behag eller nytelse samtidig som det mannlige publikummets.
Kamerautsnitt og lignende grep
Som man forstår utfra det som så langt er forklart, er det flere ting som skal til for at en film skal kunne sies å inneholde eller være basert på et mannlig blikk. Mye handler om stemninger og interaksjonen mellom karakterene, mellom publikum og det som skjer på skjermen og så videre, men det er likevel noen veldig konkrete detaljer som ofte oppstår når Det mannlige blikket tas i bruk innen film, i følge Mulveys artikkel. En slik ting kan ha med kameravinkler og nærbilde-utsnitt å gjøre. I den typiske måten å zoome inn på utsnitt av spesifikke deler av kroppen, spesielt her kvinnekroppen, og måten dette brukes i filmen, mener Mulvey at det oppstår en form for erotikk. Dette skjer gjennom at følelsen av dybde, og da også følelsen av ektehet og autensitet blir ødelagt idet man kun fokuserer på én og én del av en kropp, gjennom et nærbilde-utsnitt.
One part of a fragmented body destroys the Renaissance space, the illusion of depth demanded by the narrative, it gives flatness, the quality of a cut-out or icon rather than verisimilitude to the screen. (Mulvey 1999)
Kroppen blir gjort til et objekt eller ikon, fremfor å være et menneskes kropp.
Eksempler fra nyere film
Laura Mulvey trekker frem flere eksempler på det hun mener er filmer som inneholder et mannlig blikk i sin artikkel. Alle disse filmene er det en stund siden ble laget, men det er gode eksempler som gir oss som leser noe å holde fast ved når vi skal forsøke å forstå hennes beskrivelser av hva et mannlig blikk innebærer. Her nevner hun blant annet filmen River of no return. Dette er et tydelig eksempel hvor det er vanskelig å ikke se at den kvinnelige rollen, som spilles av Marilyn Monroe, spiller en klart mer passiv rolle enn den mannlige hovedrollen, spilt av Robert Mitchum. Vi ser eksempler på både kamerautsnitt, mannlige karakterer som kikker på en objektiviserende måte og en kvinnelig karakter som fungerer hovedsakelig som en bærer av mening og objekt for mannlig begjær.
Det er som nevnt en god stund siden denne filmen ble laget, men eksempler på filmer med det mannlige blikket er også å finne i nyere film. Her vil jeg komme med noen forskjellige eksempler på dette.
Stillbilde fra filmen River of no return.
I filmen Fast Five fra 2011 er det en tydelig scene hvor den mannlige protagonisten (Han) og en kvinnelig sentral karakter (Gisele) sitter ved en strandbar og skal utføre et viktig oppdrag. Det Gisele er nødt til å gjøre for å få utført oppdraget består blant annet av å ha på seg en liten bikini. Deretter skal hun gå bort til en mann som sitter litt lenger bort på stranden for å få tak i fingeravtrykket hans ved å forføre ham. Fingeravtrykket er noe Han (den mannlige protagonisten) trenger. I det hun reiser seg opp ser vi som publikum på Gisele gjennom Hans blikk. Kamera skifter frem og tilbake mellom Gisele som går mot mannen, og Han som ser på Gisele. Alt foregår med en veldig tydelig saktefilm-effekt og hyppig bruk av nærbilde-utsnitt og andre utsnitt som fokuserer på spesifikke kroppsdeler, i tillegg til at musikken svulmer og det er en tydelig tilstedeværelse av begjær i blikket til både Han og mannen hun skal få fingeravtrykket til. (Movieclips 2015)
På en måte kunne man argumentert for at Gisele i dette tilfellet ikke nødvendigvis spiller en passiv part i denne situasjonen. Hun er med på å hente inn noe som trengs for å gjennomføre oppdraget. Likevel er dette noe hun gjør fordi den mannlige hovedkarakteren har behov for det, så sånn sett er hun likevel ikke direkte aktiv heller. På den måten er denne scenen et godt eksempel på samtlige aspekter av det Mulvey beskriver at et mannlig blikk består av.
Et annet tydelig eksempel fra nyere film finner vi i Transformers fra 2007 (Sky Walk, 2020). Den mannlige protagonisten, Sam som spilles av Shia LaBeouf ser Mikaela, som spilles av Meghan Fox, gå av sted og han kaster kompisen sin ut av bilen for å følge etter henne. Allerede her i begynnelsen av scenen ser vi en hyppig bruk at nærbilde-utsnitt som fokuserer på enkelte deler av kroppen til den kvinnelige karakteren på en objektiviserende måte. Sam stopper og tilbyr seg å kjøre henne, noe hun velger å bli med på uten å svare. Det er tydelig for oss som publikum at Sam er interessert i Mikaela og han oppfører seg klumsete i møtet med henne. Etter hvert som de kjører begynner bilen å fungere dårlig og de blir nødt til å stoppe. Samtalen blir pinlig og humoristisk preget, hvor Sam nervøst roter seg inn i å illudere til seksuelle og romantiske følelser og blir tydelig pinlig berørt når det spilles musikk som illuderer til det samme. Mikaela setter opp håret og går ut av bilen for å fikse den. Her ser vi igjen at kamera fokuserer tydelig på Mikaelas kropp og utsnitt av enkelte deler av den. Publikum ser etter hvert gjennom Sams blikk, slik som i det forrige eksempelet, og herfra fokuseres det igjen på enkelte deler av Mikaelas kropp og på Sams blikk på den. Samtidig er også samtalen noe ute av fokus, men også den illuderer til tider mot noe seksuelt.
Stillbilde fra Transformers (2007) // Foto opphavsrett: IMBD
Relevant i dag?
Det finnes flere eksempler på film og tv hvor det er en tydelig bruk av Det mannlige blikket i dagens film, blant annet eksemplene som er nevnt ovenfor.
Det er likevel en relativt god stund siden Laura Mulvey skrev sin artikkel, spesielt med tanke på utviklingen vi har sett innen teknologi, kommunikasjon og media. Det finnes flere former for medier som ikke fantes på hennes tid, men som ikke nødvendigvis bør sees bort ifra når man snakker om slike perspektiver som hennes. Sånn sett kan det være relevant å snakke om et mannlig, eller i det hele tatt kjønnet, blikk på flere arenaer enn kun innen film.
Nyere medier som det ville være interessant å se nærmere på her, er sosiale medier. De fleste største sosiale mediene er bilde og/eller video-baserte. Innholdet skapes av mange, og ofte av hvem enn som ønsker å lage innhold, i motsetning til hvordan det gjerne er innen film der innholdet og tematikken i filmene kanskje bestemmes av noen få (i det minste færre) på en helt annen måte. Det kan gi rom for et bredere mangfold av slike blikk, ettersom potensialet for et bredere mangfold i innhold er så til stede. Selv om det teknisk sett er slik at hvem som helst kan publisere nesten hva som helst slags innhold, vil det likevel være noe innhold som kommer bedre frem enn annet. Her kan det sies at et mannlig blikk ofte kan prege mye av innholdet som blir dyttet lengst opp i feeden til de fleste.
Dersom man tenker seg at innholdet som trekkes frem også fungerer som et slags speilbilde eller refleksjon av verden og samfunnet for øvrig, slik som Mulvey tenker på film, vil man også kunne se de samme tendensene som man finner i det virkelige liv igjen i innholdet man ser på i sosiale medier, på samme måte som i film. Derfor, om man tenker at det enda eksisterer patriarkalske tendenser i samfunnet, enten tydelig eller underliggende, vil det nødvendigvis også reflekteres i innholdet vi får opp i feeden.
Kvinnelig blikk?
Selv om vi kan se at et mannlig blikk enda kan finnes i dag, er det kanskje likevel filmer i dag som gjør bevisste eller ubevisste forsøk på å snu seg vekk fra det mannlige blikket, eller kanskje til og med finne frem til noe annet; et kvinnelig blikk. Men finnes det et slikt blikk? Dersom det mannlige blikket baserer seg på å være et speilbilde av et patriarkalsk samfunn, er det ikke nødvendigvis slik at et eventuelt kvinnelig blikk vil kunne eksistere på tilsvarende måte, der samfunnet ikke er utartet matriarkalsk. Selv dersom en mener at det ikke finnes tydelige patriarkalske tendenser i dagens samfunn, vil det likevel ikke bety at et speilbilde av dette samfunnet gir et kvinnelig blikk på samme måte som Det mannlige blikket presenteres i Mulveys artikkel.
Noen ville likevel kunne argumentere for at det eksisterer en tilstedeværelse av et kvinnelig blikk i dagens film og tv. Dersom det finnes, vil det likevel være vanskeligere å argumentere for at det er et tydelig dominerende blikk i dagens film, slik som Mulvey presenterer Det mannlige blikket som et blikk som preger majoriteten av filmer på sin tid.
Good for her og Femme fatale
Et interessant konsept å se nærmere på er et nyoppstått fenomen som betegnes som «Good for her». Det begynte først med en såkalt meme som spredte seg via sosiale mediekanaler som Tumblr, og etter hvert også Twitter og Tiktok. Memen består av en kvinnelig karakter fra serien Arrested Development som sitter ved et bord med en muffin i hendene som uttrykker frasen «Good for her». Denne replikken uttrykker hun på en frekk og galgenhumor-preget måte i respons til en nyhetssak om en forferdelig tragedie som har funnet sted, hvor en mor har sendt seg selv og sine barn inn i en sikker død. Den spesifikke hendelsen i memen er ikke så sentral, men den umoralske, noe nihilistiske og mørkt humoristiske responsen på noe slikt er viktig her. Stemningen hos den kvinnelige karakteren i memen ser ut til å gi en form for resonans hos et kvinnelig publikum, på en måte som ga nok gjenklang til å starte et helt nytt fenomen på sosiale medier, som Caroline B. Testman i tidsskriftet Presset. omtaler som et publikumsskapt filmunivers.
Memen fra Arrested Development som gir fenomentet navnet “Good for her“.
Foto opphavsrett: Creepy Catalog
Begrepet «Good for her» har blitt en betegnelse som nå brukes om forskjellige type serier, filmer, bøker og lignende som får frem noe av den samme tonen. Til slutt ble det hele definert tydeligere av en Twitter-bruker som samlet bildeutsnitt fra flere filmer som hen titulerte «the "good for her" cinematic universe». (Testman 2023)
Felles for disse filmene er sentrale kvinnelige protagonister med et utpreget sinne som gjerne resulterer i umoralske, ofte fatale situasjoner. Det er gjerne snakk om en kvinne som har blitt behandlet grusomt av en mann og som nå på en eller annen måte søker, og får tatt hevn. Det handler på en måte om et slags berettiget sinne hos kvinnen som løser seg i en eller annen form for katarsis; moralsk eller ikke. Det er ikke selve handlingen her, eller hevnen for eksempel, som er poenget og det som trekker publikummet til seg, men heller følelsen av katarsis; derav begrepet «good for her». (Testman 2023)
Noen ville argumentert for at dette filmuniverset og internettfenomenet representerer noe som ville kunne nære seg å være et slags kvinnelig blikk. Ettersom betegnelsen har kommet lenge etter, og helt utenom at filmene ble laget, er det vanskelig å si om de ble laget med et kvinnelig publikum i tankene på en slik måte som Mulvey snakker om Det mannlige blikket i film, men det er tydelig at det er noe her som resonnerer med det kvinnelige publikummet.
På en måte kan kanskje «Good for her» sammenlignes med film noirs Femme fatale. I del tre av video-essayet «in defense of the femme fatale» (Le 2021) argumenterer Mina Le for at kvinnelige karakterer som kan plasseres innenfor kategorien Femme fatale ikke kun er der for det mannlige blikket, men kanskje heller for et kvinnelig blikk. Hun referer til Anne Dennon som mener at det kvinnelige publikummet bruker film for å plukke opp væremåter og prosjekterer personlig begjær på kvinnen i filmen og siterer henne: «The female gaze trained on the femme fatale takes her sexiness, her beauty, and her fetishized fashion as honest signals of her power.» (Le 2021)
Stillbilde fra filmen Carrie (1976)
Foto opphavsrett: Creepy Catalog
Ifølge denne tankegangen kan enkelte slike kvinnelige karakter-arketyper som i utgangspunktet er tenkt på som et objekt for Det mannlige blikket, også snus til å fungere som et inspirerende og sterkt ikon for et kvinnelig blikk. Det er vanskelig å konkludere med at slike tilfeller da handler om et kvinnelig blikk, for den typiske Femme fatale, og ofte også «Good for her», oppfyller like godt kriteriene Mulvey presenterer som definerende for et mannlig blikk. Et annet motargument er at dersom Det mannlige blikket handler om noe som tilpasses mannens iboende drifter, vil et kvinnelig blikk på denne måten bli noe annet da det resonnerer på en slik måte for et kvinnelig publikum fordi det fungerer som en slags pause fra de patriarkalske strukturene som i utgangspunktet avsløres av at Det mannlige blikket er til stede. Det handler ikke nødvendigvis om iboende drifter i kvinnen på tilsvarende måte som ved det mannlige blikket, men heller om noe som oppstår i kvinnen som respons til misogyni og patriarkalske tendenser i samfunnet. Likevel; Kanskje fungerer dette publikumsdefinerte universet slik som det argumenteres for at Femme Fatale var for det kvinnelige publikummet av film noir; at selv om det ikke nødvendigvis direkte var ment å tilfredsstille et kvinnelig blikk på samme måte som et mannlig blikk, kan det likevel resonnere og gi en følelse av katarsis og styrke til et publikum som aktivt velger å definere det selv. Om noe kan det være et tegn på at det kvinnelige publikummet opplever et behov for denne følelsen av katarsis og har et ønske om å bli representert som noe annet enn et direkte passivt objekt for mannlig begjær.
Oppsummering
Laura Mulvey er en kjent feministisk filmteoretiker og filmskaper, som snakker om Det mannlige blikket i sin artikkel Visual pleasure and narrative cinema, og begrepet har siden den gang blitt et viktig bidrag til den tidlige starten av det vi kjenner som feministisk filmteori. Hun legger frem sin teori om et mannlig blikk med psykoanalyse som grunnlag, hvor hun trekker spesielt fra enkelte teorier hos Sigmund Freud og fra Jacques Lacan. Teoriene hun legger til grunn handler om slikt som skopofili, frykt for kastrering og Lacans speilbilde-tanke,
Det mannlige blikket handler om et blikk som baserer seg på å tilfredsstille et heteroseksuelt mannlig publikums drifter på flere måter, ved å objektivisere og på samme tid kontrollere kvinnen. Kvinnen i filmen får en passiv rolle som eksisterer for mannens blikk, mens en mannlig karakter i filmen holder en aktiv rolle som fungerer som ego idealisert for den mannlige publikummeren.
Vi kan konkludere med at det absolutt finnes eksempler på et mannlig blikk innen nyere film, og det er vanskelig å bestemme hvor utbredt det er på den måten. Likevel kan vi benytte Laura Mulveys artikkel som en rettesnor for hva vi bør holde utkikk etter dersom vi vil forsøke å oppdage Det mannlige blikket når vi ser på film.
Det er klart relevant å snakke om et slikt perspektiv i dag. Man kan argumentere for at det vil være relevant å snakke om et slikt perspektiv så lenge man ser at det finnes eksempler på Det mannlige blikk i filmene som kommer ut. Ikke minst er det også interessant og relevant å ha med seg tankegangen inn i måten vi leser og bruker andre medier. Mulvey ser på film som en slags refleksjon av samfunnet, og dersom vi bruker samme fremgangsmåte og tankemåte som Mulvey gjør, er det lett å tenke at dersom det eksisterer patriarkalske tendenser eller strukturer i samfunnet, vil det også nødvendigvis finnes slike tendenser i film. Dette kan tenkes å være overførbart til blant annet sosiale medier.
Spørsmålet om et mannlig blikk oppfordrer også til å reflektere rundt om det eksisterer andre kjønnede blikk, for eksempel et kvinnelig blikk.
Her har vi også sett nærmere på et nyere fenomen som i en artikkel i tidsskriftet Presset. blir definert som «et publikumsdefinert filmunivers» (Testman 2023) som tas spesielt godt imot blant et kvinnelig publikum, nemlig «Good for her». Fenomenet omfatter filmer som har likhetstrekk som dreier seg rundt en kvinne som opplever urett, inneholder ufiltrert kvinnelig sinne og som gir en form for katarsis. Noen ville nok argumentere for at dette kan sees som et eksempel på et kvinnelig blikk, men det er vanskelig å konkludere med noe slik ettersom mekanismene Mulvey trekker frem som definerende for det mannlige blikket ikke reflekteres på samme måte i det noen vil betegne som det kvinnelige blikket. Så om målet med å se etter Det mannlige blikket er å avsløre patriarkalske tendenser i samfunnet, kan man kanskje se på «Good for her»-universet som et behov fra det kvinnelige publikummets side.
Referanseliste:
Mulvey, Laura. 1999. «Visual Pleasure and Narrative Cinema». I Film theory and criticism : introductory readings, redigert av Marshall Cohen og Leo Braudy, 5th ed., 833–44. New York: Oxford University Press.
http://www.composingdigitalmedia.org/f15_mca/mca_reads/mulvey.pdf.
Another Gaze Journal. «In Conversation With Laura Mulvey». Video. 07.03.2017.
https://www.youtube.com/watch?v=vw-ps5mFQzA
Storey, John. 2018. «Chapter 5 Psychoanalysis» I Cultural theory and popular culture : an introduction. 8th edition., s. 95-110. London New York; London New York: Routledge Taylor & Francis Group.
Movieclips. «Fast Five (4/10) Movie CLIP – A Woman ́s Job (2011) HD». Video. 2015.
https://www.youtube.com/watch?v=6w0F9xVXn_E&t=69s
Sky Walk. «Megan Fox Iconic Car Scene – Transformers: (2007 HD)». Video. 2020.
https://www.youtube.com/watch?v=fqWuCsHKZU0
B. Testman, Caroline. 2021. “Good for her: et publikumsdefinert filmunivers” Presset.no.
https://www.presset.no/film-tv/2023/5/8/the-rise-of-the-good-for-her-fandom
Le, Mina. “in defense of the femme fatale”. Video-essay. 15:23. 2021.
https://www.youtube.com/watch?v=WfivkjgGdmI&list=PLd- vjjzSEuw8GTlwzacXUBrw9h8UFK3e4&index=23
